~ Eternal Reverie ~

Jeg står der alene,
Men er ikke ensom.
Himmelen er levende og tusenvis av stjerner glitrer i ett med sneen.
Men det er et syn som fanger oppmerksomheten min.
Månen.
Jeg står her ute, under åpen himmel. Verden er helt stille.
Eneste lyden man hører er snøen som knaser under skoene.
Månen er stor og rund og lyser kraftig. Sakte men sikkert kommer formørkelsen. Lyset dempes og en skygge brer seg utover. Til slutt dekker skyggen hele overflaten og den sølvkledde månen har nå endret farge til en dyp rød. En slags frihet kommer over meg. Jeg får lyst til å ule. Jeg får lyst til å danse. Jeg får lyst til å le. Jeg føler meg så liten men som en del av noe uendelig stort. Det er som om månen har satt opp et show kun for meg. Det er bare oss to blant alle stjernene.
Vi er ett månen og jeg.
Sammen starter vi på ny. Vi lar fortiden gå. Vi slipper på frykten, sorgen og finner lyset igjen. Snart er formørkelsen over og sola vil stå opp. Men jeg frykter ikke lenger dagen. Og månen vil jeg møte igjen. Vi finner alltid tilbake til hverandre.
Månen og jeg.