~ Eternal Reverie ~

Jeg vil dele en tekst jeg skrev for en del år siden men den passer meg fortsatt ganske godt.

Jeg er langt i fra en erfaren skriver.. Alt jeg gjør er på hobbybasis og kun for meg selv. Men jeg liker det. Å få alle tankene i hodet ned på et papir. Lese det på nytt senere og kanskje da gir tankene litt mer mening?

Jeg har aldri vært flink til å si mange av tankene og følelsene mine ut høyt. Har blitt litt flinkere med årene men fortsatt mye som er skummelt å dele. Det er lettere å skrive de. Derfor skriver jeg ofte kort eller brev til vennene/familien min. Det er min måte å vise at jeg bryr meg på. Det må vel bety like mye å få de skrevet som om noen sier de høyt, eller? Jeg håper iallefall vennene mine synes det. Det er jo fortsatt mine ord og kommer fra hjerterota. Sånn som denne teksten. Den kommer fra det lille skattekammeret i hodet mitt.

“Jeg sitter ved vinduet. Verden utenfor er mørk og den kalde vinterstormen bryter stillheten med sine dype brøl. Bakken er kledd i hvitt. De fleste trærne står tomme og nakne. Himmelen over er svart og dyp og kun noen få stjerner skinner lett. Den virker truende og ensom. Lysene som står og brenner i vinduet er det eneste som holder mørket ute. Synet av flammene som lever sitt eget liv får meg til å smile. Tenk å kunne gnistre mot det svarte og gi så mye lys og glede. Tenk å kunne blafre fritt og stå i fred. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var et lys. Da kunne jeg brenne stille og gi varme til folkene rundt meg. Eller kanskje jeg skulle vært som vinden. Da kunne jeg ferdet rundt og opplevd hele verden. Føle hvordan fuglene flyr med og mot vindkastene. Kjenne varmen fra sola stråle gjennom meg eller kjenne det friske regnet som strømmer ned mot bakken. Men jeg er ingen av delene. Jeg er en skygge. En skygge av meg selv og den jeg pleide å være. Akkurat nå er det greit. Det er greit, fordi en dag… En dag skal jeg være lyset i vinduet som stenger mørket ute og som gir varme og håp til et nedstemt sinn.”