Kroppen puster. Hjertet slår.
Hendene holder og føttene går.
Motorikken fungerer selv om den føles litt sår.
For hvert et frø man planter, en blomst med tiden man får.
Her jeg sitter i mitt stille sinn,
Og kjenner høstens kalde luft stryke mine kinn.
På innsiden blåser en kraftig vind.
Jeg setter en lås på hjertets lille grind.
~ Eternal Reverie ~ 
Leave a comment